ISLAY (VG) Selv avholdsfolk får lyst på en dram når de kommer syklende forbi. Malteimen siver ut av siloer og blander seg med salt hav og frisk vind. Det lukter verdens beste whisky – og etter sigende er den det også.

Vi er på Islay. Eller Aila, som det uttales. Hit kom de norske vikingene allerede på slutten av 700-tallet, for å plyndre keltiske klostre.

Nå kommer det stort sett bare whiskykjennere og tørste turister hit, ens ærend for å smake Lagavulin, Laphroaig, Bowmore, Ardberg, Bunnahabhain, Caol Ila eller Bruichladdich. Syv forskjellige maltmerker med felles karakteristikker: Hav, salt, torv og røyk.

Hemmeligheten ligger i jorden, den som en japaner tok med seg hjem og kanskje tenkte han skulle brygge sin egen drikk på. Noen «venner» tar det veldig seriøst, sier turguide Margaret Stevenson, mens hun heller røykluktende whisky i glass til dagens gjester.

Ei en jordlapp!
Send inn toppen av en Laphroaig-kork, og du blir eier av en liten jordlapp på destilleriets eiendom. Ditt årlige utbytte er en dram, som må hentes personlig på den lille skotske øya helt syd i Hebridene.

Nylig hadde vi en japansk venn her som gikk ut i åkeren, fant sin lille jordlapp og målte den opp. Så la han et japansk flagg i hvert hjørne, knipset et bilde, skar ut gresset og tok det med seg hjem, forteller turguiden.

Så viktig er jorden for de 4000 innbyggerne, at øyas største krangel det siste tiåret har stått om en liten myr mellom tettstedene Bowmore og Port Ellen.

Her skjæres 900 år gammel torv ut som store vedkubber og brukes til brensel for å røyke byggen og gi whiskyen sin karakteristiske torv- og røyksmak. Men fugletittere, naturvernere og businessmenn ville også ha sin del av området. Nå er alle kommet fram til en minnelig ordning: Destilleriene har begynt å smuldre opp deler av torven, slik at den lettere blander seg med røyken og setter smak. Dermed oppnås samme effekt med 20 prosents torvmengde. Man trenger ikke være skotte for å se at det er god økonomi.

Whiskyen i seg selv er billig å produsere. Alle råvarer er «gratis». De hentes rett fra naturen: kildevann, bygg, gjær og torv som brensel. Men med 75 prosent i avgifter blir det fort dyrt, forteller Evelyn Livingstone hos Bowmore.

Bare destilleriene her på Islay betaler årlig 150 millioner pund i avgifter hvert år, sier hun. En eksklusiv 40-åring fra Bowmore koster bortimot 50 000 kroner. Bare et lite glass koster 4500 kroner. Så dyr er den blitt fordi englene har vært og forsynt seg. Hvert tiår smatter de i seg 20 prosent av innholdet på eikefatet, sies det. Andre observatører kaller det fordunstning. Uansett var det bare 360 flasker igjen etter 40 år. Jeg har smakt. Det er mitt eneste krav på berømmelse, sier Evelyn stolt.

Om dere har god råd, kan dere jo kjøpe en tønne med whisky og sette den her til lagring selv. To personer her på øya har gjort det, den eldste tønna er fra 1957. Kanskje barnebarna skal få dem til 20-årsdagen sin, det hadde vært en fin presang.

Tidligere ga enhver skotte med respekt for seg selv en tønne whisky til sønnens myndighetsdag. Nå er tradisjonen reservert en svært liten krets. Tønnene er så dyre at Bowmores ledelse ikke vil ut med hvor mye de koster, bare at salget blir formidlet gjennom meglere i London. Et flersifret millionbeløp er ikke å ta for hardt i, mener Evelyn.